I Katmandus kjerneområde er tomtene trange og små. Husene ligger rygg i rygg og omkranser små plasser. Eiendommene har gått i arv i flere hundre år, fra fedre til sønner. Innbyggertallet er stigende, og byen vokser kraftig både i høyden og i areal. Tomten til dette prosjektet ligger mellom to offentlige plasser, og det er krav om offentlig passasje over tomten på bakkeplan.

I tradisjonelle familiehus i Katmandu er første etasje benyttet til lagring og toalett. I etasjene over er det soverom og plass for å ta imot besøkende, og på øverste etasje ligger kjøkkenet, der kun familien har tilgang. Husene bygges oftest med tre, noen ganger fire etasjer, med fasader av hardbrent tegl som er lagt med smalest mulig fuger for å minimere vannintrengning. Trematerialer benyttes rundt åpninger, samt til balkonger og takutstikk, og har ofte vakre og detaljrike utskjæringer. Etasjehøydene er lave og trappene steile, nesten mer stiger enn trappeløp. Trappene står åpent i rommene i hver etasje. Gående i trappen beveger seg således fra rom til rom mellom etasjene.

Det store jordskjelvet i 2015, skadet familiens hus og myndighetenes undersøkelser konkluderte med at huset ikke lenger var sikkert å bo i. De ble pålagt å rive, og måtte bygge nytt.

Familien ønsket å bygge høyere enn 3 etasjer, noe som medførte krav om betongkonstruksjon fra myndighetene. Konstruksjonen skal i samvirke mellom bunnplate og søyler være en stiv ramme, og søylene skal minst være 30×30 cm. Kravet er innført for å beskytte befolkning og bygg mot jordskjelv, og er gjeldende i hele Katmandudalen.

Det nye huset tar opp i seg den tradisjonelle funksjonsfordelingen; nederste etasje er innredet med hyller og lagerplass for gullsmedverksted og butikk, soverommene ligger i etasjene oppover, og i øverste etasje er kjøkkenet. Materialbruken er også i stor grad tradisjonell. Fasader er kledd i tegl, mens terrakotta, tre og naturstein, er brukt på gulv. Trematerialer med stiliserte versjoner av ornamentelle tredetaljer,omkranser balkonger og vindusåpninger. I andre etasje er det gjenbrukt et rikt utskåret trevindu som har vært i familiens eie i lang tid.

Grunnflaten på tomten er 35m2. Trappen opptar sammen med betongsøylene en stor andel av dette arealet. Det var dermed viktig å minimere trappestørrelsen, samtidig som den skulle være lett å gå i når det er 6 etasjer opp til takterrassen. Familien ønsket mulighet for å leie ut en av etasjene, og ville at trapperommet skulle lukkes, slik at det er mulig å passere forbi beboelsesrommene uten å forstyrre. Alle tar av seg skoene i første etasje. Trappen er i tre, god å gå på for bare føtter, også i den litt kaldere årstiden. Det er også lagt opp tiI at trapprommet benyttes som sjakt for naturlig ventilasjon med inntak gjennom espaljégitteret ved vindusdørene i hver etasje, og ut gjennom gitteret på toppetasjen. Hvert rom har luker inn mot trapperommet som kan regulere gjennomstrømningen av luft i de varme og fuktige sommermånedene. Øverst i trappen er det gjort plass til et lite buddhistisk bønnerom kun for familien, og i første etasje er det lagt til rette for at alle dører skal kunne settes i åpen stilling, med sperre i brystningshøyde, når den forgylte buddhafiguren skal vises frem noen bestemte dager i året til øvrige beboere i byen.

Kontrastene er store i Nepal. Lyset er hardt og interiørene i tradisjonelle hus oppleves som mørke hull, med de små vinduene som plirende åpninger mot det skarpe sollyset. Det har vært et mål å sile lyset inn i rommene, redusere kontrastene og få inn dagslys fra flere sider. Trappen er derfor lagt ut til lyssjakten mot naboen, og bad samt vaskerom har fått små vinduer i den svært smale fasadestripen mot plassen bak huset. I et hus der alle måltidene inntas sittende på gulvet, har det i tillegg vært viktig å få lysåpningene i fasaden helt ned til gulvet, så man kan se ut. Nødvendig skjerming for å sikre privatlivet tas i balkonggitteret utenfor.

Materialutvalget i Katmandu er svært begrenset, så man blir i stor grad prisgitt hva som finnes på markedet til enhver tid. Mye er av dårlig kvalitet både estetisk og holdbarhetsmessig, så det ble tidlig klart at vi skulle bruke tradisjonelle materialer. I et land der vann dessuten er en begrenset ressurs store deler av året, var det også viktig at flater som ofte berøres, er av naturmaterialer som ikke ser møkkete og utslitte ut etter kort tid. I tillegg kjenner de lokale håndverkerne disse materialene, og bearbeider dem på en måte som gir varige overflater, detaljer og løsninger. Men det var overraskende vanskelig å finne frem til tradisjonelle materialer, og prisen var høyere en moderne materialer.

Det var en stor utfordring å kommunisere med håndverkere som kun snakket Nepali eller Newari. Våre byggetegninger var de ikke fortrolige med, og familiens engelskkunnskaper var også begrenset. Den digitale modellen av huset, eksportert til mobilformat, gjorde stor nytte sammen med 3D-håndtegninger og skisser, og ble det viktigste formidlingsverktøyet under byggeprosessen.

Besøksadresse:
Futhark Arkitekter
Kristian Augusts gate 12
0164 Oslo

Postadresse:
Postboks 8805, St Olavs pl.
0130 Oslo

Telefon: 940 10 150 / 940 10 151
E-post: post@futhark-arkitekter.no